Vannlekkasjer til besvær

 
Vannlekkasjer til besværBildet: En betydelig andel produsert vann går tapt i lekkasjer. VA-rådgiver Jan Stenersen går gjennom tre ting som må bli bedre om vi skal nå vannlekkasjemålet i 2030.
FAGARTIKKEL: - Norge er faktisk på Europatoppen i andel drikkevann som forsvinner ut i lekkasjer. Hvorfor lekker det? Hva gjør vi med det?

Av  Jan Stenersen, VA-rådgiver i TroVA AS

Drikkevann lekker ut av distribusjonsnettet for vann i norske kommuner i relativt stort omfang. I snitt lekker ca 30 prosent av det produserte drikkevannet ut før det når fram til abonnenter og vannmålere.

Utviklingen i dette snittet går i feil retning, i følge SSB:

  • 2018: 29,7
  • 2022: 29,7
  • 2023: 29,9

Om snittet for landet er stabilt, så er spriket mellom kommunene kjempestort. På lekkasjetoppen finner vi kommuner der godt over halvparten av vannet forsvinner på veien fra vannbehandling til abonnent. Eksempelvis Hurdal (61,8), Engerdal (67,9) og Sogndal (63,2).

(denne fagartikkelen ble først publisert på Rørbloggen, hallingplast.no )

I motsatt ende av skalaen finner vi en hel del kommuner med forsvinnende liten lekkasjeandel. Eksempelvis Rennebu (3,1), Salangen (5,0) samt Måsøy og Porsanger (hhv 9,9 og 9,8).

Alle tallene over angir prosent drikkevann til lekkasje, og er KOSTRA-tall hentet fra SSB i midten av juli 2024.

rorbloggen-vannlekkasje-ror

Blant Europas verste i vannlekkasjer

Et snitt på 30 prosent bortkastet produsert drikkevann plasserer oss høyt oppe på en statistikk vi helst ikke vil score så “godt” på. Vi er faktisk på Europatoppen i andel drikkevann som forsvinner ut i lekkasjer.

Les også: Vannlekkasjer i norske kommuner må angripes

Vi har et variert land i geografi og infrastruktur. Når vannlekkasjetallene spriker mellom 3 og 68 prosent i lekkasjeandel, så skjønner vi at det er utfordrende – på grensen til meningsløst – å prøve å liste opp tiltak og forbedringspunkter felles for alle. En slik “one size fits all” finnes ikke. Men jeg har blitt utfordret til å skrive om vannlekkasjer, og vil prøve å trekke opp noen linjer som gjelder de fleste.

Tromsø. (Dronefoto: Jørn Søderholm)

Tromsø. (Dronefoto: Jørn Søderholm) 

Gjennom min karriere innen vann og avløp har jeg sittet på flere sider av bordet, både som rådgiver i flere selskaper og i ulike roller på byggherre- og ledningseiersiden i Tromsø kommune. De siste snart syv årene har jeg som rådgiver i eget firma bistått en lang rekke kommuner over hele landet i ulike oppgaver knyttet til vann og avløp.

Artikkelforfatter Jan Stenersen (t.h.), her i samtale med Håkon Andresen i Scan Survey på VA-dagene (PAM) i april 2024. (Foto: Jørn Søderholm)

Artikkelforfatter Jan Stenersen (t.h.), her i samtale med Håkon Andresen i Scan Survey på VA-dagene (PAM) i april 2024. (Foto: Jørn Søderholm) 

En liten presisering før jeg går videre. Det er viktig å være klar over at det samlede vanntapet i et nett består av to komponenter:

  • Lekkasjer
  • Forbruk som ikke er gjort rede for

Sistnevnte består av vann som ikke har lekket ut, men som har blitt brukt til diverse formål uten å ha blitt målt. Det kan for eksempel være vann til spyling av rør, vaskevann entreprenører eller andre aktører har hentet ut av brannhydranter eller andre punkter utenom målere. Altså uregistrert tapping av vann. Mengden vil variere fra kommune til kommune, og bør være maksimalt 2-3 prosent.

Virkeligheten er verre enn KOSTRA

Det er stor usikkerhet knyttet til lekkasjetallene innrapportert gjennom KOSTRA. Basert på mange års erfaring anser jeg at den reelle lekkasjeandelen er høyere enn det innmeldte snittet på snaut 30 prosent. Et sted mellom 30 og 50 prosent er mer reellt.

Men KOSTRA er de tallene vi har, og det nærmeste vi kommer en objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Tradisjonelt har det vært lite fokus på lekkasje fra vannforsyning i Norge. Vi har alltid hatt vann nok de fleste steder. Om det lekker ut noe gjennom ledningene er det plenty vann som kommer fram uansett. Kommunene har hatt nok av andre saker å prioritere, og har ikke hatt så mye fokus på vannlekkasjer. I alle fall én type kommuner. Andre kommuner har vært pent nødt til å ta tak i det, og her kan vi skille kommunene i to kategorier basert på hvilken type vannkilde(r) de har:

1) Vannforsyning fra grunnvann. Vannet må pumpes opp av grunnen, og kan ofte være begrenset av hydraulisk kapasitet. Dette gjør vannet dyrere. 

2) Gravitasjonsvannverk. Vannforsyning fra fjellvann i høyden, som kommer ned til mottakerne med selvfall.

Hvilken av de to kategoriene kommuner tror du er mest opptatt av om distribusjonsnettet lekker eller ikke…?

Les også: Finner lekkasjer med fiber og jordskjelv-teknologi

Det er store forskjeller mellom kommunene. Men det er også noen tydelige og viktige likheter i årsakene til vannlekkasjene. I forenklingens navn har jeg kokt det ned til tre grupper:

  1. Sterkere bevissthet om årsaker til lekkasjer (materialbruk, monteringsfeil m.m)
  2. Kunnskap og info om eget nett
  3. Mer NoDig som teknikk for å punktreparere skader

Årsaker til vannlekkasjer

Mye av det handler som vi vet om dårlig tilstand på rørnettet. Mye av nettet – i kommuner over hele landet – består av ledninger i gråjern lagt fra 50-tallet fram til midten av 70-tallet.  Det ble bygget ut enorme arealer til boliger, der dagens utbytting er som peanøtter å regne. Da la man også hovedstrukturen i det som er dagens ledningsnett.

Her er det mye ubehandlet jern, i beste fall med et tynt lag bitumen på utsiden. Disse ledningene har begynt å nå enden av sin levetid.

Lekk vannledning i støpejern

Lekk støpejernsrør med behov for reparasjon eller utskifting (over). (Foto: Jørn Søderholm) 

Lekkasje i vannledning tettet med reparasjonsmuffe. (Foto: Tromsø kommune) 

Lekkasje i vannledning tettet med reparasjonsmuffe. (Foto: Tromsø kommune) 

Lekkasje i vannledning tettet med reparasjonsmuffe. (Foto: Tromsø kommune) 

En hovedledning har gjerne en levetid på 50 år. Mye av hovedledningsnettet hadde nådd den grensen allerede i 2010, men er fortsatt i bruk. De holder fortsatt, og kommunene vil tyne dem i det lengste. La oss si at en god del av disse ledningene kanskje holder i 100 år. Det vil i så fall være i 2060. Det er 35 år til vi vet at de kollapser. 35 år er kort tid i VA-sammenheng.

Mangler kunnskap og informasjon om eget VA-nett

Kunnskap er også en mangelvare mange steder. Ikke i den forstand at folk ikke kan jobben sin. Langt ifra; det er mye flinke VA-folk i kommunene som jobber hardt med begrensede ressurser og innen trange økonomiske rammer. Men den systematiske kunnskapen om tilstanden på eget nett er det så som så med. De som jobber i kommunene vet for lite om det nedgravde nettet i kommunen.

Vannsenteret skriver litt om det i denne artikkelen på sitt nettsted

Da jeg begynte å jobbe i denne bransjen – og det kan du ut fra farge på hår og skjegg se at det er en god stund siden – var VA-avdelingene i kommunene gjerne betjent av folk som hadde jobbet der i mange år og som hadde huet fullt av detaljert kunnskap om eget nett. Man ser ikke det samme i dag.

Folk slutter i jobben for å gjøre noe annet. Man jobber der kanskje et par-tre år, bygger opp kunnskap og drar videre til neste jobb. Hvis ikke den kunnskapen er lagret i et godt system, så forsvinner den. Nestemann i jobben kommer til null informasjon, bruker de samme 2-3 årene på å finne ut det samme som forgjengeren – og drar videre.

Dårlige planer og liten politisk vilje

Da går dagene mer til brannslokking og nødvendigheter enn til å løfte blikket og se framover. Legg til et dårlig eller mangelfullt planverk, dårlig rullering på planer og et politisk miljø der det kan være vanskelig å skaffe penger til å sanering og opprusting, så tegner det seg et bilde som er ganske dystert. Og dessverre også ganske reellt.

Den mangelfulle kunnskapen hos ledningseieren forplanter seg til rådgiveren når det skal gjøres en jobb. Rådgiveren er kommunens viktigste medhjelper, og stiller når kommunen ber om det. Det er mange flinke rådgivere i bransjen, men de får ofte ikke spillerom for kunnskapen.

Bestillerkompetansen i kommunene er viktig. Mange kommuner kan bli flinkere til å bruke den ressursen rådgiverne utgjør. Både i kunnskap om eget nett og om rammebetingelser. Hvis bestilleren ikke kan nok om det blir det fort vanskelig for rådgiveren. Konsulenten er ikke bedre enn byggherrens bestilling.

Les også: Fjerner lekkasjer med rør-i-rør

Behovet for et godt system er etter min mening det aller viktigste å fram når vi snakker om håndtering og reduksjon av vannlekkasjer. Kommunen som byggherre og ledningseier må ha en god struktur på innsamling av informasjon om sitt eget nett. Inkludert informasjon om pågående og tidligere lekkasjer, samt kunnskap om tilstand i den enkelte ledning og kum. Den informasjonen må inn i et digitalt system. Da får man et informasjonsgrunnlag til å vurdere og prioritere tiltak, og avgjøre hvordan lekkasjene skal repareres for å forebygge lekkasjer.

NoDig til reparasjoner og fornying

A propos reparasjoner: Jeg forstår ikke hvorfor grøftefrie NoDig-metoder fortsatt er så lite brukt. Metodene er gjennom flere tiår dokumentert som gode og billige metoder for reparasjoner og/eller fornying. Man slipper ikke helt unna graving.

Utblokking er én av flere grøftefrie NoDig-metoder for reparasjon og fornying av ledninger. Bildene er fra et prosjekt NoDig-entreprenøren Eco Drilling AS gjennomførte for Lillestrøm kommune i 2023. (Foto: Jørn Søderholm) 

Utblokking (over og under) er én av flere grøftefrie NoDig-metoder for reparasjon og fornying av ledninger. Bildene er fra et prosjekt NoDig-entreprenøren Eco Drilling AS gjennomførte for Lillestrøm kommune i 2023. (Foto: Jørn Søderholm) 

Utblokking er én av flere grøftefrie NoDig-metoder for reparasjon og fornying av ledninger. Bildene er fra et prosjekt NoDig-entreprenøren Eco Drilling AS gjennomførte for Lillestrøm kommune i 2023. (Foto: Jørn Søderholm) 

Men selv i dag velger mange kommuner heller å fornye et kort strekk med konvensjonell graving og utskifting i stedet for å fornye et større område med utblokking eller boring.

Ingen tror vi blir kvitt vannlekkasjene i din og min levetid. Norsk Vann har satt et nøkternt og ærlig mål på en bærekraftig lekkasjeandel på 20 prosent i snitt, et mål man mener bør være nådd innen 2030. Det er fryktelig kort tid til. Vi kan nå det målet, men da trenger vi et seriøst taktskifte og et mer aktivt forhold til lekkasjer.

Norsk Vann har benchmarking på 70-80 kommuner. Det er fortsatt en stor del av kommunene som ikke har oversikt, og som er lite lystne på å snakke om “elefanten i rommet”. Det er likevel de som trenger dette økte fokuset mest.

(KILDE: Hallingplast  / Rørbloggen)

comments powered by Disqus
 

 
 
 
 

Aktivitetskalender

Vis alle

  

Aktuelle prosjekter

Vis alle

  

Bransjekommentar

Vis alle

  

Kurs og Seminarer

Vis alle

  

Produktnyheter

Vis alle

  

Nyttekjøretøy

Vis alle

  

 
 
 
Retningslinjer for datahåndtering, personvern og informasjonskapsler

Ved å surfe videre på vår hjemmeside og bruke våre tjenester godkjenner du at vi samler inn data om dine besøk. I vår personvernerklæring forklarer vi hvilke data vi samler inn, hvorfor vi samler dem inn og hva vi bruker dem til. Les mer...

OK, jeg forstår